Come on baby light my fire

“Jeg skulle aldri bli yogalærer”

Mitt første møte med yoga var gjennom interessen for og utdanning i dans, i slutten av tenårene. Jeg var student ved ‘Faglærerutdanning i Dans’, hvor det på timeplanen en dag plutselig sto YOGA. Læreren var en eldre kvinne med et mildt vesen, spe og lys stemme, som holdt oss i det jeg husker som minst 18 pust i krigerstilling. Jeg tordnet på innsiden og syntes det var både uutholdelig og dørgende kjedelig. Vi avsluttet klassen i en sirkel, stående på alle fire, for å utføre det hun kalte løvepust. Den lyse, spede stemmen forandret seg til et brøl ut av en annen verden! Jeg knakk sammen i forskrekkelse, fikk latterkrampe og fastslo der og da at ‘yoga var ikke noe for meg’.

Et par år senere flyttet jeg til Oslo for videreutdanning i dans, og fant mellomfornøyd ut at her måtte jeg stille på yoga to ganger i uken(!) da dette var et fast innslag på timeplanen i BA programmet. Dagene som startet med yoga, trampet jeg motvillig til skolen i baggy (les altfor store) joggebukser og hoodie. Det eneste som holdt motet oppe var tanken på avspenning (shavasana) mot slutten av klassen. Yoga ble for meg et hardt møte med min indre kritiker, dårlige selvfølelse og akutt tilfelle av ‘flink pike syndrom’. Jeg jaktet idealene og perfeksjonismen, det tordnet fortsatt på innsiden og jeg var rett og slett ikke noe snill i møte med meg selv, eller verden rundt meg.

Lang historie kort, det har vært litt av en reise! Etter endt studie fortsatte jeg litt sporadisk med yoga, primært for å holde meg skadefri i en ellers ekstremt aktiv hverdag med dans og trening som jobb og karrierevalg.

Det var tilfeldigheter og praktikalitet som ledet meg til mitt første yoga-instruktør-kurs, og jeg ble fort kastet ut i undervisning ved et av Oslos største treningssenter. Det ene førte til det andre; jeg reiste til Mysore – India for å praktisere Ashtanga Yoga. Jeg kom hjem og fortsatte et fordypningskurs i yoga ved Alexander Medin, og jeg underviste et par klasser her og der ved siden av fulltidsjobb som danselærer.

Sommeren 2010 reiste jeg til New York for å oppleve metropolen og storbylivet. Jeg hadde hørt at Jivamukti Yoga var kult, og at det måtte jeg prøve. Det ble som en ‘hjemkomst’ for min del; pust og bevegelse, til musikk(!), i tillegg til chanting, filosofi og kreativ sekvensering. Dette var oppskriften og metoden som skulle få meg ut av mitt trange, kompetitiv og selvkritiske lille hode. I Jivamukti praksisen fant jeg lekenhet, nysgjerrighet og frihet.

Jeg husker helt klart og tydelig øyeblikket som endret alt for meg: En pumpende morgen klasse midt på travle Manhattan, fra høyttalerne skrålte The Doors med “common baby light my fire”. Og siden den gang har jeg vært tent!

UTDANNING OG SERTIFISERING :